SPENN
Illustrasjon: Anette Pettersen

"Vi snakker sjelden om moderne kvinner, men ofte om karrièrekvinner. Det har ikke like positiv valør"

22.06.2016 | Spaltist: Helle Ingeborg Mellingen
artikkelen fortsetter under annonsen
Aksell
Alle har en mening om likestilling, og så godt som alle er selvsagt for, i hvert fall i prinsippet. Men er det noe problem? Vi har vel likestilling allerede, eller det vil gå seg til nå som kvinner er i flertall i høyere utdanning, får jeg ofte høre. Det hører med til sjeldenhetene at noen proklamerer at de er mot likestilling – og i så fall er det for å provosere (og da blir jeg ikke sint, bare litt matt). Mange diskusjoner ender også overraskende fort i hvordan man som par og familie fordeler arbeidsoppgaver hjemme. Skulle man(n) komme i skade for å uttale seg om at det i grunnen er godt å komme hjem til ferdig middag og duft av nyskurte grønnsåpegulv, er man ille ute. Det er rett og slett gammeldags.

SSB tidsbruksundersøkelser, som utføres hvert tiår, dokumenterer at kvinner gjør stadig mindre i hjemmet (vi har fått flere hjelpemidler og høyere tålegrense for hybelkaniner), mens menn gjør litt mer enn tidligere.  Særlig er menn mer delaktig i oppgavene som handler om omsorg for barn, og gjør seg på den måten fortjent til å bli omtalt som en "moderne mann".

Men er vi like moderne i fordelingen av det lønnede arbeidet?  For selv om Norge i det store og hele er et av verdens mest likestilte land, har vi et langt mer kjønnsdelt arbeidsmarked enn land vi ellers sammenligner oss med: Kvinner og menn jobber i ulike bransjer og i ulike posisjoner. Da den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO i fjor undersøkte hvordan det sto til med kjønnsbalanse i lederstillinger, kom Norge på 50.plass.

Vi snakker sjelden om «moderne kvinner » – men ofte om karrierekvinner. Det har ikke like positiv valør. Det er på tide å skrape litt under overflata, og spørre hvorfor det fortsatt er sånn.

Tankesmien Agenda bestemte seg for å undersøke hvorvidt dette handler om ulike holdninger til kvinner og menn. Inspirert av et forsøk fra Harvard, gjennomførte de et eksperiment hvor studenter fikk lese en beskrivelse av en leder. Halvparten leste om Hans, den andre halvparten leste om Hanna. Teksten var ellers lik. Resultatene var slående: Mens 52 prosent av studentene svarte at de liker Hans, var det bare 35 prosent av studentene som likte Hanna. 72 prosent mente at Hans framsto som en god leder, mot 54 prosent for Hanna. Hun blir oppfattet som sjefete av 67 prosent av respondentene, mot 54 prosent av dem som leste om Hans.

Agenda fant også at det først og fremst er de mannlige respondentene som har ulik vurdering av mannlige og kvinnelige ledere.

Dette er holdningene til studenter på vei inn i arbeidslivet. Det går ikke av seg selv. Nye generasjoner er ikke mer moderne enn rollemodellene sine.

Alle ønsker naturligvis å ansette den som er best kvalifisert for en jobb, uavhengig av kjønn. Mange kvinner er skeptiske til likestillingstiltak som kan så tvil om hvorvidt de er best kvalifisert for en lederstilling. Undersøkelsen som Agenda gjorde, tyder på at kjønn i seg selv spiller med i vurderingen av hvem som egner seg som ledere.

Men det lar seg sjelden avdekke at man har blitt diskriminert, ettersom det er ubevisste holdninger som ligger til grunn. Slik sett kan man gå ut fra at man aldri har blitt dårlig behandlet, og allikevel ha blitt vurdert som både usympatisk og sjefete.

Vi har godt på vei ryddet i holdningene våre til menn som omsorgspersoner. På tide å parkere "karrierekvinnen" og slå et slag for moderne kvinner?

 

[caption id="attachment_6605" align="alignnone" width="182"]Helle Ingeborg Mellingen, rådgiver - likestilling, inkludering og mangfold i Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune Helle Ingeborg Mellingen, rådgiver - likestilling, inkludering og mangfold i Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune.[/caption]

 
facebook

Relaterte saker